Forspillet:
Etter opprettelsen av den nasjonale («vernepliktige») norske hær ved Hær-ordonnansen av 1628 hadde Norge fått en mer eller mindre fast stående hærstyrke. Denne hæren, som i hovedsak bestod av bønder, var ment til landets forsvar når ufred og krig truet, men soldatene skulle i fredstid og i det daglige først og fremst være bønder.
Igjennom det krigsutsatte 1600tallet oppstod det et behov for noe mer enn en stående hær av utrustede bønder som i utgangspunktet bare skulle forsvare landet. Særlig etter Gyldenløvefeiden (1675-79) viste behovet for en godt trent og mer anvendelig hæravdeling seg gjeldende. En stående styrke av profesjonelle soldater som kunne brukes både i krig og fred, utenlands og hjemme.
Den dansk-norske Kong Christian 5. (1670-99) stod i spissen for en større omstrukturering av både statsadministrasjonen, byråkratiet og militærvesenet i siste kvartal av 1600tallet. Han igangsatte store militære og sivile byggeprosjekter, så vel som en effektivisering og standardisering av hæren og flåten både i Danmark og i Norge. Man så dessuten både økonomiske og praktiske fordeler ved å ha en avdeling som kunne benyttes både som garnisonstyrke, arbeidskraft til offentlige byggeprosjekter, slik at bøndene kunne avlastes, samt å ha en avdeling som ikke var bundet opp til landets forsvar, men som kunne brukes hvor behovet var størst.
Opprettelsen:
Resultatet ble at man i Norge opprettet to «Geworbne» (vervede) regimenter til fots. Det første i 1687, og det andre i 1688. Hvert regiment skulle bestå av ti kompanier, som hver talte omkring hundre mann. Hvert kompani var ledet av et befal bestående av en kaptein, en løytnant og en fenrik, samt ett antall underoffiserer bestående av sersjanter og korporaler. Offiserskorpset bestod av en blanding norske, danske og utenlandske offiserer, mens underoffiserene stort sett bestod av nordmenn. Soldatene ble vervet fra norske byer og kjøpsteder, eller hvor i landet frivillig mannskap kunne verves.
Soldatene måtte være frivillige til tjenesten, og det var flere krav som ble stilt til de som ville tjenestegjøre. Man måtte være uten vandel, være fysisk skikket til tjeneste, følge den protestantisk-kristne tro og ha en godkjent attest fra presten om at vervingen var frivillig, og at soldaten selv ønsket å tjenestegjøre. Alt dette for å sørge for at ingen ble tvunget inn i tjeneste ufrivillig, slik at de senere ble fristet til å desertere, samt for å sørge for at regimentet bestod av de best egnede soldatene som landet hadde å tilby.
Regimentene hadde til å begynne med navn etter sine respektive Regimentsjefer, denne tradisjonen holdt seg til et stykke ut på 1700tallet, med noen unntak. Oberstene Pelle Krag og Herman Friderich von Boynenboûrg ble de første regimentsjefene for de norske geworbne regimentene. Tjenesten bestod i å være garnisonsstyrke på landets fort og festninger, samt jobbe på de mange festningsanleggene som igjennom 1680 og 90årene gjennomgikk store utvidelser.
I fransk tjeneste:
I slutten av 1690årene ledes regimentene av Brigader Caspar Herman Hausmann og Generalløytnant Christian Gyldenløve. Gyldenløve var i samme periode sjef for det danske regimentet i Frankrike: «Regiment Royal Danois», og en stor mengde av soldatene ble hentet fra Gyldenløves eget, og Hausmanns regiment.
I alt ble over 700 norske vervede soldater sendt ned til å tjenestegjøre ved «Regiment Royal Danois» i perioden 1696-98, og deltok under blant annet beleiringen av Barcelona i 1697. De ble i hovedsak skipet ut fra Kristiansand, og returnerte til Norge i 1698.
Sammenslåing og krig:
I 1701 valgte man å slå sammen regimentene til ett, under ledelse av Oberst Friderich Christoph de Cicignon. Regimentet var inndelt i 16 kompanier, med samme struktur som ved opprettelsen, men til forskjell bestod nå hvert kompani av omkring 120 mann. Nye faner ble utlevert i 1702 i forbindelse med sammenslåingen.
Regimentet, som vekselsvis omtales som Cicignons Geworbne Regiment og Norske Geworbne Regiment stod under dennes ledelse frem til hans død i 1719.
Under «Den Store Nordiske Krig» (1700-1721) tjenestegjorde regimentet som garnisonsstyrke på de fleste av landets strategiske og faste festningsanlegg: Akershus, Fredrikstad, Fredriksten, Kongsvinger, Basmo og Kristiansand.
I 1710 sendtes deler av regimentet ned til Nord-Tyskland for å delta under felttoget i Svensk-Pommern, hvor regimentet utmerket seg ved flere anledninger, som Tönningens og Stralsunds beleiring, og i slaget ved Stresow.
I april 1716 var den delen av regimentet som til da hadde vært i Svensk-Pommern tilbake i Norge. Under Carl 12.s felttog mot Norge i 1716 og 1718, deltok regimentet i kampene ved Akershus, Fredriksten og Moss i 1716 og ved Fredriksten i 1718. I 1719 deltok deler av regimentet i det kortvarige felttoget i Bohuslän.
Omorganisering:
I 1733 valgte man å dele regimentet i to, under ledelse av oberstene J. C. Römeling og F. O. Rappe. Regimentene ble med dette også inndelt som Nordenfieldske og Søndenfieldske Geworbne Regiment.
I 1756 ble regimentene mønstret i Fredrikstad og sendt nedover til hertugdømmene Slesvig-Holstein for å beskytte dansk-norsk nøytralitet i forbindelse med «syv års krigen» (1756-63) som herjet i Europa og Nord-Amerika. Forholdene var dårlige og begge regimentene led store tap til sykdom, sult og kulde. Og først i 1763 fikk regimentene ordre om å reise hjem. Under felttoget mot Sverige i 1788 ble regimentene utkommandert, men krigen kjent som «tyttebærkrigen» var over før året var omme.
Regimentene deltok under stridighetene i 1807 og 1814, og hvert regiment sendte to mann til Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814.
I forbindelse med hær-reformen av 1818 ble begge regimentene lagt ned, etter 130års tjeneste.