Sivilistene


Utsnitt av Philip Lemckes maleri «Bohus Beleiring» ca. 1676 viser en norsk leir med marketenterie i forgrunnen, kjennetegnet ved den karakteristiske «Halmkrans»

Ved alle militære avdelinger i Danmark-Norge fantes det tidvis et sivilt støtteapparat (på engelsk kjent som «camp followers» og «sutlers») som fulgte de forskjellige avdelinger. Disse ble gjerne samlet de gangene avdelingene var samlet, eksempelvis under øvelser og under felttog. 

Blandt de geworbne (vervede) avdelinger later det til at aktiviteten i det sivile støtteapparatet har vært større enn ved de Nationale (vernepliktige) avdelinger, dette har sin naturlige forklaring i at de Geworbne avdelinger var såkalte stående styrker bestående av yrkes-soldater som var soldater på heltid og som også ble hyret ut som leietropper. Mens de Nationale avdelinger i hovedsak var opprettet som et nasjonalt forsvar som primært skulle anvendes til vern innen landets grenser. Dette medførte at de Nationale avdelinger sjeldent ble samlet.

De sivile kvinner og menn som av forskjellige årsaker fulgte avdelingene hadde alle en funksjon som de fylte for sine respektive avdelinger. Dette kunne være alt fra «Linneds-Tvættere» til «Privelligerede-Marquetentere» og fra «Port-Koner» til «Soldat-Hustruer«. Avdelingene kunne også tiltrekke seg mange fra samfunnets skyggeside, for eksempel «Fanter» og «Sjarlataner«.

Antoine Watteaus maleri «the suply train» fra 1715 viser tren og marketenteri ved et leirområde.

Fellesnevneren for alle sivile som skulle følge de militære avdelinger var at de hadde fått særskilt tillatelse til dette skriftlig av sjefene ved de respektive avdelinger. Uten en slik «Contract«, «Pardon» eller «Privilegie-Brev» fikk man ikke følge en avdeling og det vanket straffer for de som fulgte med og drev ulovlig handel.

En moderne myte er at sivilistene i hovedsak bestod av soldatenes koner og fulgte avdelingene for å lage mat og reparere uniformene til sine menn. Denne myten er dog kun det. Soldatene skulle selv lage sin egen mat, og dette gjordes innad i Roten (teltlaget) og soldatene fikk ikke dele telt med sine koner. En annen faktor er at de Nationale soldatene som regel ikke fikk gifte seg før etter de hadde tjent sin tid som soldat, dette gjaldt i mindre grad for de Geworbne soldatene som var gått inn i tjenesten frivillig, men skulle en soldat gifte seg mens vedkommende gjorde tjeneste måtte han i utgangspunktet få tillatelse både fra sin kompanisjef og fra regiments-sjefen.

Få om ingen kvinner fikk heller ikke selv «Privilegie-Brev» for å drive handel som «Marketentere» ved en avdeling, men hjalp som regel de menn som inneholdt et slikt brev. Derimot var kvinner meget ettertraktet som «Linneds-Tvættere» da de gjerne var meget dyktigere til klesvask og bleking av lintøy enn mennene. De såkalte «Pardoner» ble gitt til de soldater som var gift og var et bevis på at hustruen og barna fikk følge med og bidra i støtteapparatet.

I Foreningen «Det Norske Geworbne Infanterie Regiment» søker vi å kunne vise det sivile støtteapparat på en så autentisk måte som mulig og vi etterstreber autentisitet i det vi gjenskaper, og har således i utgangspunktet høye krav til vår standard. Vi ønsker også å belyse denne viktige og myteomspunnede  delen av militærhistorien på en oppklarende og forståelig måte. Vi ønsker dedikerte kvinner og menn velkomne til våre sivile rekker!